Tenk deg at hjemmet ditt er arbeidsplassen, stua, kjøkkenet, soverommet og badet. Velkommen til Norges mest intime arbeidsplass og livet som arbeidsleder i en BPA-ordning. En rolle de fleste har kjempet for å få, for å kunne være sjef i eget liv, ikke sjef i andres.
For det å være sjef i eget liv kommer ikke helt uten ansvar for noen av oss. Men med en BPA-ordning er det en hake: Du må også være en god sjef for andre, noe som krever et visst overskudd. Du skal se de ansatte, fange opp dårlige vibber og drive god “relasjonsledelse” på fulltid, for noen er det døgnet rundt. Hvordan kan du i alle dager være en inspirerende leder når ditt eget handicap kanskje krever 90% av dagens energi bare for å komme seg til lunsj?
Så kommer den snikende, den dårlige samvittigheten. Du ser at assistenten din har en tung dag, men du har rett og slett ikke de emosjonelle karbohydratene som trengs for å komme dem i møte. I stedet blir det med korte nikk og en sur instruks om hvor kaffekoppen skal stå, for å så føle seg som verdens mest kjipeste leder.
Det er lett å tro at assistenter blir utbrente fordi de løfter for tungt eller jobber for mye. Men ofte handler det om det "usynlige arbeidet". En assistent i et privat hjem står i en sosiopsykologisk spagat: De skal være flua på veggen, men samtidig din forlengede arm. De skal være profesjonelle, men de ser deg i dine mest sårbare øyeblikk. Når grensene mellom vennskap og jobb blir uklare, begynner varsellampene å lyse. Assistenten begynner kanskje å bære dine bekymringer på sine skuldre. Hvis vi i tillegg glemmer å avklare forventninger fordi vi selv er utslitte, skapes et vakuum av usikkerhet. Og usikkerhet er utbrenthetens beste venn.
Vi må slutte å tro at gode samtaler må vare i førti minutter og inneholde tårer og dype innsikter. Som arbeidsleder med et krevende handicap, må du lære deg "ledelse for de energisparende". Det handler om å bytte ut de store, tunge samtalene med små, hyppige drypp. Tydelighet er faktisk den største gaven du kan gi en assistent. Ved å sette klare grenser, “I dag har jeg en dårlig dag, så jeg trenger at vi bare fokuserer på de praktiske oppgavene”, beskytter du både deg selv og den ansatte. Det er ikke mangel på empati, det er profesjonell grensesetting.
For å jage bort den dårlige samvittigheten og holde det psykososiale miljøet sunt, trenger du et system som fungerer selv når du er helt tom. Her er en enkel mal du kan bruke: Den kan tas over en kaffekopp på to minutter, eller sendes som en melding før vakta starter og er som et trafikklys, med grønt, gult og rødt lys.
1. Status sjekk:
- Spør assistenten: “Hvor er ditt energinivå i dag?
- Grønt (alt vel)
- Gult (litt sliten/stresset)
- Rødt (trenger lavterskel-dag)
- Del din egen status: “Jeg er på Gult i dag, så jeg er kanskje litt kortfattet.”
2. Forventningsavklaring:
- “Er det noe spesielt du er usikker på med dagens oppgaver?”
3. Ukas lille seier:
- "Hva fungerte bra sist vakt?" (En liten anerkjennelse som forebygger utbrenthet).
Husk at du ikke er en maskin. Det å ha dårlig samvittighet er egentlig bare et bevis på at du bryr deg om de ansatte, og det i seg selv gjør deg til en bedre leder enn mange som leder blankpolerte kontorlandskap.
Ved å senke lista for hva en “god samtale” er, og ved å bruke verktøyene som 2Care BPA tilbyr for å avlaste det administrative, kan du slutte å bruke opp alt overskuddet ditt på å bekymre deg. Da kan BPA-ordningen bli det den var ment som: Et verktøy for din frihet, ikke en kilde til dårlig samvittighet.
Pust ut!
Du leder ikke bare assistenter, du navigerer et liv. Og det min venn, er en prestasjon i seg selv!
.jpg)