Når menneskerettigheter krasjlander ved frokostbordet – en pappa og spesialrådgivers bekjennelser

Når menneskerettigheter krasjlander ved frokostbordet – en pappa og spesialrådgivers bekjennelser

Den internasjonale dagen for funksjonshemmede, 3. desember 2025

Av Jan Christian Forthun, Spesialrådgiver i 2Care BPA (og pappa til Lucas)

La oss være ærlige: Det finnes dager der jeg skulle ønske at sønnen min, Lucas (19), trengte meg litt mer. Som når han himler med øynene fordi jeg foreslår en "pappa-sønn-kveld" på en fredag, mens han for lengst har lagt planer med gutta. Eller når han, med den største selvfølgelighet, ber meg vippse penger til øl, men ikke ber meg bli med på puben.

Lucas har CP. Men viktigere: Lucas har 100 % BPA-dekning her i Oslo. Det betyr at han har assistenter som er hans armer og bein når han skal på fest, på kino, eller bare henge. Jeg er redusert til det jeg skal være når man er 47 år og har en 19-åring: En litt irriterende bankautomat som av og til får lov til å gi en klem.

Det er akkurat slik det skal være. Det er dette som kalles frihet.

Men når jeg tar av meg pappa-hatten og setter på meg spesialrådgiver-hatten i 2Care BPA, forsvinner smilet litt. For Lucas har vunnet i det store, norske kommune-lotteriet. Hadde vi bodd noen mil lenger nord eller vest, hadde kanskje Lucas sittet hjemme med meg fredag kveld. Ikke fordi han ville, men fordi kommunen hadde bestemt at han burde være i seng klokken 21:00 når hjemmesykepleien hadde sin rute.

FNs festtaler vs. norsk sparekniv

Vi skriver desember 2025. I New York snakker FN om «inkludering som drivkraft for sosial fremgang». I Doha nikker statsledere alvorlig til at funksjonshemmede må være ledere, ikke pasienter.

Her hjemme i Norge står vi midt i en thriller. Justisdepartementet har endelig – etter det som føles som 100 år med somling – foreslått å ta FN-konvensjonen for funksjonshemmedes rettigheter (CRPD) inn i norsk lov. Det betyr, enkelt forklart, at menneskerettighetene skal trumfe kommunale sparekniver.

Det høres fantastisk ut. En revolusjon! Men jeg har jobbet i dette feltet lenge nok til å være en "optimistisk kyniker".

For samtidig som Stortinget gjør seg klare til å vedta historiske lover, viser tallene fra 2025 at virkeligheten for mange er bekmørk. En fersk tilstandskartlegging viser at 8 av 10 ikke får informasjon om BPA før de selv graver det frem. Det er nesten imponerende dårlig. Det er som om banken din "glemte" å fortelle deg at du hadde penger på konto.

Enda verre: 60 % av de som ber om frihet (BPA), blir tilbudt omsorg (hjemmesykepleie) i stedet. Forskjellen? Hjemmesykepleie er å få pusset tennene når kommunen har tid. BPA er å pusse tennene når du skal ut døra for å leve livet ditt.

Helsefellen

Problemet er at vi fortsatt behandler funksjonshemmede som "syke" som trenger "pleie". I 2Care ser vi dette hver dag. BPA ligger under helselovgivningen. Det er som å prøve å spille sjakk med fotballregler; det blir bare rot.

Så lenge BPA konkurrerer med sykehjemsplasser på budsjettet, taper friheten. En rådmann vil alltid prioritere "forsvarlig helsehjelp" over "Lucas sin rett til å dra på guttetur". Det er logisk for økonomen, men katastrofalt for 19-åringen.

Derfor er det nye ekspertutvalget som nå ser på BPA, kanskje vel så viktig som CRPD. Vi må få BPA ut av helseboksen. Assistanse er et likestillingsverktøy. Det er infrastrukturen i et liv, på lik linje med at vi andre trenger veier og strøm.

2026: Året vi slutter å be om lov

Vi går inn i 2026 med to ting i bagasjen: En ny, sterk lov (CRPD) og en dyp krise i praksisfeltet. Gapet mellom hva loven sier og hva folk opplever, er så stort at du kan kjøre en elektrisk rullestol gjennom det – på tvers.

Min appell til dere – enten du er bruker, pårørende, byråkrat eller bare en engasjert nabo – er denne: Slutt å be pent om lov til å delta i samfunnet.

Med CRPD i hånden har vi fått et våpen. Når kommunen sier "nei, det blir for dyrt", så svarer vi nå: "Det er en menneskerettighet." Det kommer til å bli bråk. Det kommer til å bli rettssaker. Og i 2Care BPA er vi klare til å stå i den stormen sammen med dere.

Vi kan ikke akseptere et samfunn hvor 19-åringers frihet avhenger av postnummeret deres. Lucas sin frihet burde være standarden, ikke unntaket.

Så, kjære politikere: Takk for lovendringene. De ser pene ut på papiret. Nå forventer vi at de virker i praksis.

Og til Lucas: Hvis du leser dette... kan du vippse tilbake de 200 kronene?

Jan Christian Forthun Spesialrådgiver, 2Care BPA

(Publisert i anledning den internasjonale dagen for funksjonshemmede, 3. desember 2025)

‍